Hovedmetodene inkluderer permanente tilkoblinger, nødtilkoblinger og fleksible tilkoblinger.
1. Permanent fiberoptisk tilkobling (også kalt fusjonsspleising): Denne tilkoblingen bruker elektrisk utladning for å smelte og koble sammen de to optiske fibrene ved deres fellespunkt. Den brukes vanligvis til lang-spleising og permanente eller semi-permanente faste forbindelser. Hovedkarakteristikken er den laveste tilkoblingsdempingen blant alle tilkoblingsmetoder, typisk 0,01~0,03dB/punkt. Det krever imidlertid spesialisert utstyr (fusjonsskjøter) og profesjonelt personell, og koblingspunktet må beskyttes av en spesiell beholder.
2. Nødtilkobling (også kalt kald fusjon): Nødtilkoblinger bruker hovedsakelig mekaniske og kjemiske metoder for å fikse og binde de to optiske fibrene sammen. Hovedkarakteristikkene til denne metoden er rask og pålitelig tilkobling, med en typisk tilkoblingsdempning på 0,1~0,3dB/punkt. Koblingspunktet vil imidlertid bli ustabilt ved lang-bruk, og dempningen vil øke betraktelig, så det kan bare brukes i kortvarige-nødsituasjoner.
3. Fleksibel tilkobling: Fleksible tilkoblinger bruker forskjellige fiberoptiske kontakter (plugger og stikkontakter) for å koble steder til steder eller steder til optiske kabler. Denne metoden er fleksibel, enkel, praktisk og pålitelig, og brukes ofte i datanettverkskabler i bygninger. Dens typiske dempning er 1 dB per kontakt.